Korsbåndsskader - ACL/PCL

Hva er forskjellen mellom fremre og bakre korsbåndsskader?

Det fremre korsbåndet (ACL) og det bakre korsbåndet (PCL) samarbeider om å stabilisere kneet, men de har ulike oppgaver. Det fremre korsbåndet hindrer at skinnebenet glir for langt frem i forhold til lårbenet, mens det bakre korsbåndet hindrer at skinnebenet glir for langt bak.

Fremre korsbåndsskader er den klart vanligste typen korsbåndsskade og oppstår ofte ved vridninger, raske retningsforandringer eller landing etter et hopp. Bakre korsbåndsskader er mindre vanlige og skyldes oftere en kraftig belastning mot forsiden av skinnebenet, for eksempel ved trafikkulykker eller idrettsskader.

Begge skadetypene kan føre til smerter, hevelse og en følelse av at kneet er ustabilt. En grundig undersøkelse og eventuelt bildediagnostikk er ofte nødvendig for å stille riktig diagnose og planlegge videre behandling.

Kilder: Helsenorge – Korsbåndsskade & Store medisinske leksikon – Korsbånd

Årsaker til korsbåndsskader i idrett og dagliglivet

Fremre korsbåndsskader (ACL) oppstår som regel når kneet utsettes for en plutselig vridning, rask retningsforandring eller landing etter et hopp. Skaden ses hyppigst i idretter som fotball, håndball, basketball, alpint og innebandy, men kan også oppstå ved fall eller andre uhell i hverdagen.

Bakre korsbåndsskader (PCL) er mindre vanlige og skyldes oftere en kraftig belastning mot forsiden av skinnebenet når kneet er bøyd. Dette kan for eksempel skje ved trafikkulykker, fall eller harde sammenstøt under idrett.

Begge skadetypene kan føre til smerter, hevelse og en følelse av at kneet er ustabilt. Tidlig undersøkelse og riktig oppfølging er viktig for å vurdere skadeomfanget og legge en plan for videre behandling og rehabilitering.

Kilde: Helsenorge – Korsbåndsskade

Tegn og symptomer på en korsbåndsskade

De vanligste symptomene på at man har fått en korsbåndsskade, er at man opplever hevelse og smerter på skadetidspunktet, som kan vedvare i flere måneder. Senere i forløpet vil man kunne føle at kneet føles løst og ustabilt ved gange, løping og rotasjonsbevegelser. Når hevelsen, smertene og den indre blødningen har avtatt, kan man også oppleve endringer i kneet ved passive bevegelser.

Sitter man for eksempel på underbenet med bena bøyd og opplever smerte og løshet, er dette ofte PCL-relatert. Sitter man med det skadde benet strakt på en skammel og merker et unaturlig overstrekk, kan dette være relatert til ACL.

Diagnostiske metoder: MR-undersøkelse, klinisk undersøkelse m.m.

Når man skal diagnostisere og avklare om en pasient har fått en korsbåndsskade, er det første steget som regel å gjennomføre en grundig anamnese hos en fagperson, for eksempel lege, fysioterapeut eller osteopat. Det vil si at man svarer på ulike spørsmål som kan gi en indikasjon på om det foreligger en korsbåndsskade.

Neste steg er at fagpersonen gjennomfører ulike tester av kneet, som kan gi ytterligere indikasjon på diagnosen. Dersom fagpersonen mener at det kan dreie seg om en korsbåndsskade, kan pasienten henvises videre til en MR-undersøkelse, hvor det tas bilder av kneet for å bekrefte eller avkrefte diagnosen.

Grad av korsbåndsskader: Delvise versus komplette rupturer

De forskjellige gradene av korsbåndsskader deles inn i to ulike typer. Den ene er «inkomplett» eller «delvis overrevet», hvor korsbåndet er delvis overrevet. Det vil si at noen av fibrene er revet over fordi fibrene har blitt strukket for langt.

Den andre typen kalles «komplett» eller «total overrivning», som betyr at korsbåndet har bristet og dermed er revet helt over.

Kilde: Helsebiblioteket

Kirurgisk behandling versus konservativ behandling

Når man pådrar seg skaden, for eksempel under sport, hvor man kan kjenne et smell, sterke smerter, nedsatt bevegelighet og ikke klarer å fortsette aktiviteten, anbefales det å følge «RICE-prinsippet» som en konservativ start.

R – Rest (hvile)
Stopp aktiviteten du holder på med, legg deg ned og forsøk å holde deg i ro.

I – Ice (is)
Legg is på kneet for å kjøle ned området. Husk å bruke et håndkle eller lignende rundt isen, slik at du unngår frostskade.

C – Compression (kompresjon)
Bruk en kompresjonsbandasje eller lignende rundt kneet for å redusere hevelsen.

E – Elevation (elevasjon)
Løft benet opp, gjerne med støtte under. Dette kan også bidra til å redusere hevelsen.

Deretter skal pasienten og fagpersonen sammen avgjøre hvilken fremgangsmåte som gir mest mening i den aktuelle situasjonen. Anbefalingene kan variere avhengig av om det dreier seg om en inkomplett eller komplett ruptur. For unge eller aktive voksne med en komplett ruptur kan kirurgisk behandling vurderes, spesielt dersom målet er å vende tilbake til sportsaktiviteter.

Det er imidlertid viktig å være klar over at det er risiko for gjentatte skader på det samme eller motsatte kneet dersom man gjenopptar aktiviteten som opprinnelig forårsaket skaden. Kirurgen vil typisk bruke sener fra hamstringsmuskulaturen til å rekonstruere det skadde korsbåndet under operasjonen.

Etter operasjonen innebærer rehabiliteringen vanligvis en periode på 6–12 måneder. Det er viktig å være klar over at kneet ikke nødvendigvis oppnår samme funksjon som før skaden, selv om man velger rekonstruksjon av korsbåndet.

Ved konservativ behandling fokuseres det på gradert rehabilitering for å gjenvinne kneets funksjon. Treningen har som mål å styrke muskulaturen rundt kneet, slik at den kan bidra til å stabilisere kneet. De ulike fasene av rehabiliteringen beskrives nedenfor.

Opptrening etter en korsbåndsskade uten operasjon

Ved opptrening etter en korsbåndsskade er det avgjørende å ha en gradert tilnærming, hvor intensiteten tilpasses pasientens evner. For intensiv eller utilstrekkelig opptrening kan føre til at vevet ikke tilheler riktig og potensielt resultere i komplikasjoner. For stor belastning kan også føre til overbelastningsskader, økt inflammasjon og tilbakevendende smerter.

Opptrening etter en korsbåndsskade og etter operasjon kan variere avhengig av forskjellige faktorer, som hvilket korsbånd som er rekonstruert, samt eventuelle skader på nærliggende vev, inkludert menisken, andre leddbånd og brusk.

Fasene ved konservativ behandling kan deles inn i 3 stadier (ACL)

Akutt fase: Fokuset ligger på å redusere hevelsen i kneet og sørge for riktig belastning. I enkelte tilfeller kan bruk av krykker anbefales for å avlaste kneet. Målet er å opprettholde eller gjenvinne bevegeligheten i kneet og gradvis belaste det for å unngå muskelsvinn og tap av styrke.

Rehabiliteringsfase: Det forventes minimal hevelse, og kneet har oppnådd full eller nesten full bevegelighet. Krykker er ikke lenger nødvendige, men kneet kan føles svakt og ustabilt. Fokuset er fortsatt på å gjenvinne full bevegelighet og normalisere muskelstyrken i kneet. Kneet utfordres gradvis med lengre gåturer, trappegang osv.

Tilbakevending til idrettsaktiviteter: Målet er å trene kneet til å tåle kravene det vil bli utsatt for under idrettsaktiviteter. Det anbefales ofte å vende tilbake til mindre krevende aktiviteter som løping og trening etter 2–4 måneder. Treningen intensiveres gradvis og struktureres, men det er ikke alltid realistisk å forvente full tilbakevending til kontaktsport som håndball eller fotball.

Kilde: Helsebiblioteket

Forebygging av korsbåndsskader

Generelt, når forebygging av korsbåndsskader er i fokus, er det viktig å vurdere forholdet mellom muskulaturen på innsiden, utsiden, forsiden og baksiden av låret. Muskelbalansen bør være tilpasset slik at ingen side er for svak eller for sterk i forhold til de andre.

Ved ACL-relaterte problemstillinger er en grundig vurdering av hamstringsmuskulaturen viktig, da flere studier tyder på at sterke hamstringsmuskler kan bidra til å forebygge ACL-rupturer.

Hamstringsmusklene har en anatomisk retning som ligner ACL-leddbåndets retning. Disse musklene løper diagonalt på baksiden av låret og fester på eller rundt øvre del av skinnebeinet.

Det er også viktig å analysere årsakene til skaden: Har sportsaktiviteten vært for intensiv? Har det vært manglende restitusjon? Har forebyggende trening blitt nedprioritert? Disse faktorene er viktige for å utvikle en helhetlig tilnærming til forebygging og redusere risikoen for korsbåndsskader.

Langsiktige konsekvenser og tilbakevending til sport etter skade

Etter en korsbåndsskade kan det oppstå ulike konsekvenser, blant annet utvikling av artrose (slitasjegikt) i kneet og degenerative forandringer, fordi kneets funksjon kan endres. I tillegg kan det oppstå tap av styrke i kneet, og dette kan være utfordrende å gjenvinne, særlig dersom nye tiltak som opptrening skal implementeres i en travel hverdag.

Noen opplever også mentale utfordringer etter en skade, i form av «fear-avoidance», hvor smerter ved en bestemt aktivitet skaper frykt for å utføre aktiviteten igjen og fører til unngåelsesatferd. Dette kan i enkelte tilfeller føre til fysisk inaktivitet, muskelsvakhet, kroniske smerter og stivhet i kneet.

Tilbakevending til sport etter en korsbåndsskade er en svært individuell prosess. Det er viktig å gjøre en realistisk vurdering av egne mål for fremtiden og hvilke krav som er nødvendige for å nå dem.

Forventningsavklaring er viktig for å unngå skuffelser underveis, ettersom ikke alle knær gjenvinner full funksjon som før skaden. For personer som tidligere har drevet med idrett på høyt nivå med hyppige treningsøkter, kan en mulig tilpasning være å fortsette med samme idrett, men på et lavere nivå, eller utforske alternative idretter. Det er imidlertid viktig å understreke at noen opplever gode resultater gjennom et gradert opptreningsforløp og vender tilbake til idrett på samme nivå som før skaden.

Hva gjør osteopaten annerledes?

Når man ser på tilhelingsfaser og opptreningsplaner, varierer det mye hvor lang tid den enkelte bruker på å gjennomføre forløpet. En osteopat kan bidra til å identifisere faktorer som kan påvirke forløpet, og vurdere forhold i kroppen som kan ha betydning for rehabiliteringen.

Osteopaten arbeider med ulike elementer som muskel- og skjelettsystemet, nervesystemet, organsystemet, hormonbalansen, sirkulasjonen, psykososiale aspekter og mer. I tillegg kan osteopaten bidra med veiledning rundt faktorer som kan ha betydning for rehabiliteringen. Dette kan være korrigering av øvelser, kostholdsveiledning, håndtering av søvnproblemer og stressmestring.

Disse aspektene kan inngå som en del av et helhetlig rehabiliteringsforløp og bidra til å legge til rette for en god tilbakevending til aktivitet.

Les mer om osteopati her.